Livet med Jonny Jehova

Jeg vet ikke så mye om morgendagen. Jeg vet ikke så mye om hvordan livet vil bli for oss. Men jeg har små håp og små drømmer, som jeg holder for meg selv og ikke snakker så mye om. Jeg vil ikke drømme for høyt, vil ikke risikere at fallhøyden bli for stor hvis ting ikke går rette veien. Vi tar en dag om gangen.

Det skjedde noe alvorlig for en stund siden, som bare gjorde alt mye verre. Jeg er ikke klar for å skrive om denne hendelsen ennå. Legen sier at konsekvensen er at behandlingen kanskje er satt tilbake med et år. Jeg håper han tar feil, men ser at Jonny har reagert med å overkompansere ved blant annet å spise ting han ikke tåler. Panikkanfallene har blitt flere og mer langvarig. Han får ikke til å gå ut med hunden lenger.

Han sover stadig lenge på dagen, tåler stadig lite før kroppen sier stopp. Han kommer seg ikke ut på verandaen, han kan bare observere oss innenfra. Jeg vet ikke om noen gang kommer ut på verandaen sammen med oss, der vi sitter i solen og nyter duften av vår, der barna leker eller spiser is.

Noen ganger snakker han om ferier vi kunne dratt på. Som om han ville klart å reise. Men jeg smiler og sier at det ville vært fint.

En gang var han ikke så ulik sine egne barn. Jeg ser ham ofte igjen i vår eldste sønn, så lik i fysikk og utseende. Når øynene hans tennes, og han spør om universets og livets mange mysterier, da ser jeg Jonny som barn. Det var nok akkurat slik han var, i begynnelsen. Av og til ser jeg for meg min sønn som voksen, alle mulighetene han har. Kanskje han vil bli nøyaktig det han sier han vil bli, en stor vitenskapsmann som forsker på Saturns ringer eller sorte hull, som han så ofte snakker så ivrig til meg om. Vi har ikke lagt noen føringer for ham, vi har ikke tabubelagt noe som helst, han skal få undre seg over det han vil, og få gå den veien han ønsker.

Jonny ser også seg selv i ham, en ny utgave av seg selv, som får de mulighetene som han selv aldri hadde. En gang var han akkurat slik, nysgjerrig på livet, utforskende, energisk, åpen om alt han tenkte på. En gang var han akkurat slik, verden lå åpen for ham, det var et hav av muligheter. I dag tar han ukentlig rundt 45 ulike piller bare for å klare hverdagen.

Men likevel, han er her sammen med oss. Han er fremdeles min aller beste venn, min beskytter og faste klippe. Alle sier at jeg er så sterk, men denne styrken hadde blitt halvert hvis han ikke hadde vært her lenger.

Barna gleder seg stort hver gang han er våken og er sammen med oss. Treåringen får ikke helt til å sovne om kveldene uten den praten de har på sengekanten, være seg tøyseregler om tiss, bæsj og snørr, eller om ting som har skjedd på barnehagen den dagen. Når hun har hatt mareritt, er det helst pappa hun vil ha. Hun liker å gjemme seg innimellom de store armene hans, det finnes ingenting i verden som er tryggere enn å være der.

Minstegutten løper i armene på far når han ser ham, og han hviler hodet sitt mot fars skulder når han har løpt for lenge rundt. "Pappaaa", sier han på verdens mest kjærligste vis. Jeg har et bilde av dem som jeg liker å se på, de går hånd i hånd i skogen, en stor og en liten mann, begge med samme alvorlige mine. Han er liten nå, men vi ser han kommer til å bli like stor og kraftig som sin far.

Åtteåringen våger seg ut i mørket med hånden sin trygt plassert i fars faste grep, og sammen ser de på himmelen og snakker om stjernebilder og soler i andre galakser. Kanskje finnes det liv der ute et sted? Det er så spennende å snakke med far om dette. Det skumle mørket er ikke skummelt lenger, når far er der sammen med henne.

Eldstemann på ti år spør sin far om alt mor ikke forstår så mye om. "Det er et pappa-spørsmål", konstaterer han ofte, og har også rett. Jeg vet ikke så mye om massetetthet, Jupiters måner eller om dyrelivet under kritt-tiden. Han setter stor pris på alenetiden han har med sin far, der han får betrodd seg om ting han gleder seg til og om hendelser fra skolegården. Det kan være vrient å få til leksene, men når far sitter sammen med han og forklarer, går alt mye bedre.

Du skal fortsette å være her sammen med oss. Du skal ikke miste livslysten, du skal ikke gi opp. Det er dette som skal være din ultimate hevn over sekten. At du klarer deg etter å ha forlatt dem.

Du skal se dine barn vokse opp, du skal se dem snuble og du skal hjelpe dem opp igjen. Du skal trøste dem når de har kjærlighetssorg, du skal gi dem av din visdom når de trenger den som mest. Du skal se dem finne seg selv, finne sin egen vei her i livet, og du skal etter hvert se dem etablere sin egen familie. Du skal se det ultimate beviset på viktigheten av din eksistens, dine barns liv og lykke.

-----------------------------

Jeg ser det som svært verdifullt å komme i kontakt med andre mennesker som har lignende erfaringer som Jonny. Kanskje kan vi skrive en bok om alle disse skjebnene en dag? Jo flere historier vi forteller, jo vanskeligere blir det for dem å avfeie det som unntak. Jonnys historie er ikke et unntak, heller ikke din. Jeg har snakket med svært mange barn av Jehovas Vitner, og det er påfallende like historier. Ta gjerne kontakt med meg på epost: hlangvann@gmail.com. 

Har du akkurat forlatt Jehovas Vitner eller et annet lukket trossamfunn? Jeg har truffet mange avhoppere, og 99% av dem har hatt tydelig behov for profesjonell hjelp for bearbeide opplevelsene sine. Noen innser det ikke selv før det har gått mange år. Jeg mener samfunnet vil være tjent med å tilby alle avhoppere behandling hos en psykolog med erfaring fra sekt- og avhopperproblematikk. Dette vil kreve spesialisering og økt informasjon om problematikken. Mange DPS-avdelinger rundt om i landet har allerede lang erfaring med å ta i mot tidligere sektmedlemmer, og vet nøyaktig hva du gjennomgår. Ellers har Modum Bad et tilbud for tidligere sektmedlemmer. 

Enn så lenge vil jeg anbefale alle avhoppere å kontakte fastlegen for å bli henvist til behandling hos psykolog. Det viktigste er at du skal vite at du ikke er alene, og at du er ikke nødt til å bære alt sammen selv.

Siste innlegg vil komme i løpet av neste uke. Det har vært emosjonelt svært krevende å skrive denne bloggen, og jeg føler at det er passende å slutte nå.

Under følger et dikt Jonny skrev da han var 14 år:

1.
Om jeg var en edderkopp,
skulle jeg spinne et nett.

Om jeg var en edderkopp,
skulle jeg krype inn i magen min,
og spunnet.

Om jeg var en edderkopp,
skulle jeg fanget alle fluene,
som surrer og surrer der inne,
i magen min.

2.
Men jeg er ingen edderkopp,
som spinner på et nett.

Jeg kan ikke,
spinne noe nett,
av tynn silke.

Jeg er ikke en edderkopp,
jeg kan ikke fange fluer,
surrende fluer,
i min mage.

3.
Jeg er bare en naken gutt,
som borer føttene i sanden ved eleven.

Jeg er bare en naken gutt,
som ser alt seile forbi på vannet,
som hører på summingen der inne.

Jeg er bare en gutt,
med lukkede øyne,
som holder foran ørene,
som drømmer om fluer som surrer

4.
Jeg er bare en gutt.

Jeg har forsøkt å sette meg inn i hvordan det er, å aldri ha fått være den jeg er, men isteden alltid ha måtte spille en annen. 

Hvordan er det å aldri ha tatt egne avgjørelser for sitt eget liv? Hva gjør det med deg?

Når de bestemmer hvem du som barn skal leke med. Hva du skal tro på, hva du skal lese og hva du slettes ikke skal lese. Når de bestemmer hva du kan gjøre på fritiden, hva du skal lytte til og hva du skal se på. Hva du skal mene, føle og tenke. 

Når det blir bestemt hvilken utdannelse du skal ha, hvor du skal jobbe og hvor du skal bo. Når din hverdag er fullt ut kontrollert og under stadige sanksjoner for at du skal gå den veien de ønsker, og aldri den du innerst inne ønsker. Hvordan er det å leve slik? 

Og viktigst av alt; hvem er du? Hva vil du egentlig med livet ditt? 

Når du hele livet har måtte gjemme deg selv og isteden være den de ønsker at du skal være, vil du nå da klare å finne tilbake til den du egentlig er?

Dette er Jonnys store utfordring for framtiden. Han skal nullstilles, og finne tilbake til den han egentlig er. Han skal begynne på nytt.

Jeg håper han får det til, og jeg ser fram til å treffe den han egentlig er. Den som ikke forsøker å behage omverdenen ved å gjøre det han tror ønskes av han. Den som ikke gjør valg for sitt liv som en konsekvens av angst. Det er litt vanskelig å se for seg, men jeg håper han lykkes.

Jonny skriver en del, det har stor terapeutisk betydning for ham. Jeg har fått tillatelse til å trykke noen av tekstene hans her på bloggen. Dette er en svært gripende tekst om hans mor.

Om du bare kunne holde om meg, trøste bort denne vonde tunge kalde steinen jeg bærer inne i mitt indre. Om du kunne tørket mine tårer, og nynnet meg til stillhet og deretter trygg søvn i dine armer.

Jeg tenker at jeg skulle ønske jeg kunne være stolt over deg, savne deg, være glad du er til og føle at du er god, mamma. Men du min gud, min bøddel tillot meg ikke det. Du var for snar med slaget og for rask med ordet, som avviste min kjærlighet til deg. Jeg kjenner ikke for å elske deg. Det er gått så lang tid. Jeg har vært kald for lenge. Varmen i blikket ditt har jeg aldri sett. Du elsket dine skapere høyest og avviste meg i din tiltrekning til dem. Disse ordene. De som formet deg og gjorde deg til en annen en du var ment å være. Kanskje jeg kunne elsket den du skulle vært. Kanskje.

Om natten ser jeg ditt ansikt som en skygge i mørket, et riss av kulde og redsel. Jeg minnes ikke å ha noensinne fått min mor. Hun ble engang stjålet av ord, og forledet av bilder med makt til å snu et menneske. De snudde henne og hun finnes ikke mer. Den engang så vakre jenta, på jordet foran hestene, med hendene fulle av tørre brødskorper. Glad, i løvetann, glad i godt vær, glad i det blå rennende vannet. En gang ble hun jenta med sorgen. Jenta som ødela veien sin. Alt og alle ledet henne en gang i tiden på en sti inn i skogen. Når det var mørkt kunne hun ikke kjenne seg igjen og fant ikke tilbake til den hun hadde vært. Hun var blitt mor, hustru og kvinne som på et øyeblikk. Sorgen endret seg til sinne, hat, og fremmede følelser som ikke alle har navn. I denne kvinnens favn diet jeg engang. Denne kvinnens flate hånd oppdro meg. Hennes sinne min rettesnor. Ordene til de ukjente mennene fortalte henne at alt ville bli bra. Hun skulle få alt hun ønsket seg. Men slik det ble det ikke. Bildene deres viste henne alt som skulle bli så fullkomment, og hun gjorde alt de bad henne om for om mulig å få litt av dette. Og i det hun anstrengte seg for å lykkes, dyttet hun meg fra seg. Hun kunne ikke elske noen andre enn gudene sine, og jeg fikk ikke smake hennes kjærlighet. Ingen fikk den. Den var hennes hellige offer. Slik ble jeg hennes hellige offer. Hennes moderlighet og menneskelighet ble hennes daglige offer.

Helt siden jeg knekte koden og lærte meg å sette sammen bokstaver, helt siden jeg skrev min første norskstil som 8-åring, har jeg følt stor lykke over å skrive. Så jeg skrev fortellinger så ofte som jeg kunne, jeg skrev i kladdebøkene jeg hadde, jeg skrev i notisbøker og ark jeg hadde liggende. Dette var før dataens tid. Selv når jeg ikke skrev, lagde jeg fortellinger, mens jeg gikk til og fra skolen, mens jeg lå i mørket etter å ha lagt meg for kvelden og ventet på Ole Lukkeøye, så lagde jeg fortellinger i hodet mitt. Folk kom bort til meg og snakket med meg mens jeg kanskje satt i en huske, og jeg kan huske at jeg ble litt irritert for at de forstyrret meg, så de ikke at jeg var opptatt? Mitt høyeste ønske var å eie min egen skrivemaskin, istedenfor for å stadig låne min mormors, og jeg hadde planene klare for framtiden. Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, men jeg visste at jeg skulle definitivt skrive.

Jeg ville skrive fine historier som berørte andre, på samme måte som bøker jeg hadde lest hadde berørt meg. Jeg ville dra folk inn i stemninger og følelser, på samme måte som musikken, men ved hjelp av ord. Det kunne være dramatisk eller vondt, men det skulle alltid ende godt. Hva er vitsen med å fortelle, hvis jeg ikke kan gi den slutten alle vil ha.

Alle vil at det skal gå bra. "Går det bra med Jonny?", spør de stadig. Til og med hans foreldre spør meg om dette, fremdeles uvitende om bakgrunnen for hans sykdom. De sier det nederst på en epost etter å ha spurt om barnabarna, "Går det bra med Jonny?", litt sånn i forbifarten, på en måte. De vil alle at jeg skal si "Ja, nå går det mye bedre med Jonny." Og det ligger også langt framme på tungen min, jeg ønsker å fortelle om framgang, at deg går bedre. Jeg vil gi dem den slutten de ønsker. Men det er ikke sant, det går ikke bedre.

For noen uker siden hadde han såpass hyppige panikkanfall at jeg var redd for å ha han hjemme, og begynte å ringe de ulike telefonnumrene jeg hadde for slike situasjoner. Legen var her, og det ble vurdert innleggelse igjen. Han ble ikke innlagt, og psykologen forklarte senere at det i en periode vil føles verre før det blir bedre. Jeg sier det er akkurat som at medisinen ikke virker. Så er jeg blitt forklart at det er slik det vil virke som når medisinen begynner å fungere, kroppen gjør motstand.

Han sover kanskje til sammen 16 timer pr dag. Han står opp mellom 10 og 12, og selv etter å ha sovet i 12 timer, er han stadig ikke uthvilt. Noen av grunnene er de slitsomme drømmene han stadig har, i tillegg til de sedvanlige marerittene. Eksempelvis kan han drømme at han bor hjemme igjen, og har samtaler med sin mor eller far om trosspørsmål. Eller at han jobber som håndverker igjen, på et prosjekt med de verste arbeidsforhold, som han aldri ser ut til å kunne fullføre. Så etter å ha jobbet eller debattert en hel natt er han følgelig sliten når han står opp. Han er aldri uthvilt.

Så kommer han ned trappen, og stopper to tre ganger før han er kommet helt ned, han må samle seg litt, ta det rolig for å klare å gå ned. Han har en mørk sky over sitt hode, og sier ikke mye. Han tar sin medisin, og åpner så kjøleskapet. Der blir han gjerne stående å se i en stund, før han ofte lukker døren uten å ha tatt noe ut. Siden han sliter med appetitten hopper han noen ganger over frokosten, noen ganger over middag også. Ingenting smaker lenger, mat er bare et nødvendig onde.

Hvis barna er hjemme pga helg eller sykdom, makter han å komme seg gjennom formiddagen ved å sitte ved pc'n med hodetelefonene på, slik at han får lyttet til beroligende musikk. I løpet av ettermiddagen må han legge seg noen timer, før han står opp i 21 tiden for å ta kveldsmedisinen, se en episode med et eller annet på tv sammen med meg, før han igjen går og legger seg. Hvis det er stille i huset jobber han på dagen med diverse kunstprosjekter, men er fullstendig utmattet etter to timers arbeid. Det er så mye han vil, så dette er fortvilende for ham, men nødvendig å akseptere.

Noen dager snakker vi sammen ved kjøkkenbordet, slik vi gjorde før. Det er svært hyggelig, og det er nesten så jeg glemmer at han er syk. Kanskje har han tatt en Sobril for å være så avslappet og tilnærmet normal der han sitter, jeg spør sjelden om det, lukker kanskje øynene litt og later som at alt er bra. Andre dager sier han ingenting. Han er taus fra morgen til kveld. Da gjør jeg meg selv opptatt med noe, slik at jeg ikke merker ham så mye. Distanserer meg fra hans smerte.

I løpet av en dag har han flere panikkanfall, som kjennetegnes ved høy puls, følelsen av at hjertet hopper over et slag, brystsmerter, svimmelhet, skjelvinger, nummenhet og en uvirkelighetsfølelse. Symptomene kan minne mye om fysiske hjerteproblemer, noe som forklarer de mange utredningene han har hatt hos lege og på sykehus som følge av dette. Man kan nesten ikke se på ham når han har disse anfallene, han har hatt de hele livet og har vent seg til dem.

Det hender at jeg i løpet av en dag sier eller gjør noe som utløser tankeprosesser hos ham som igjen utløser angst. Jeg kan ha sagt noe litt høyere enn normalt, og slik er han mentalt brått satt tilbake til barndommen igjen, der han venter på å straffes for noe. Jeg er ofte ikke klar over at jeg har sagt noe som har utløst dette, men jeg har ellers som plan å ikke være redd for å utløse dette ubevisst. Det ville vært for belastende for meg hvis jeg hele tiden skulle gå rundt og være redd for å si noe som minner han om hans mor, som minner han om hendelser i barndommen. Jeg tar hensyn, men kan ikke gå på nåler, jeg må forsøke å leve et så normalt familieliv som mulig. Like fullt, det er fryktelig vondt å se han, den store sterke mannen min, min beskytter og min trygge havn, når han sitter der og bare er redd, og mest ligner en liten gutt.

Jeg skulle ønske at han bare trengte å forholde seg til sin egen sykdom, men sykdommen har komplisert hans liv på så mange måter at han nå er nødt til å forholde seg til flere forhold. Det faktum at han fikk avslag på sykepenger har ført til store økonomiske utfordringer for oss, og i disse dager går en eiendom på tvangssalg. Dette må han forholde seg til. Plantegninger og drømmer pulveriseres og omgjøres til krav vi aldri vil kunne betale. Et av firmaene han drev rett før han ble syk er nylig konkursbegjært. Manglende regnskapsføring kan føre til politianmeldelse. Dette må han også forholde seg til. I tillegg trenger barna ski, skøyter, vinterklær, sommerklær, sko og støvler. Dette var aldri noe problem før, men det er det nå, og også dette er med på å lage en stor knute i magen hans, en knute han absolutt ikke trenger.

Han skal begynne med noe gruppeterapi til våren, det er neste ledd i behandlingen, forteller de. Det vil være med på å lære han å leve med sykdommen. Han vil aldri bli som deg og meg, og han er nødt til å forsone seg med dette faktum. Da forstår jeg at det er fristende å gå tilbake til årsaken til hvorfor det ble slik, og da er de vonde tankene, hevntankene og sinnet svært forståelig. Men vi må videre.

Hans lys i mørket er utsiktene til å ta utdannelsen han aldri fikk ta som ung, og å en dag kunne jobbe igjen. Han vil så gjerne gi oss et hus, slik at vi slipper å stadig være på flyttefot, og ikke minst for å få plass til oss alle. Hvis han nå, i en alder av snart førti, får denne muligheten til å ta utdannelse, vil det være den første avgjørelsen for sitt liv han faktisk gjør selv. De bestemte alt for han. Å få muligheten til utdannelse vil slik sett være avgjørende for alt. Å starte sitt liv for første gang.

Jeg krysser fingrene for at han får det offentlige med seg på veien videre, slik at han får denne unike muligheten til å leve det livet han ønsker seg. Først da vil jeg ha utsikter til å skrive denne historien med en positiv slutt. Først da vil jeg kunne svare det jeg ønsker; "Ja, det går bedre."

Vi kan kalle ham Knut.

Knut var fire -fem år eldre enn Jonny, men siden de begge hørte til menigheten, syntes foreldrene det var trygt at Jonny lekte med Knut.

De visste ikke at Knut lekte med elektrisitet, og hadde funnet ut hvordan han kunne gi andre elektrosjokk. Dette var noe han med stor fornøyelse gjorde med dyr og andre barn som var mindre enn seg selv.

De visste heller ikke at Knut lagde svært farlige miksturer av såpe og andre kjemikalier, miksturer han fikk de mindre barna til å drikke, noe de følgelig fikk brekninger av. Han lo hjertelig av dette.

Og de visste høyst sannsynlig ikke til den spesielle leken han gjorde med barna i nabolaget. Som når han kledde av lille Silje og kjente etter med fingrene der trusa skulle vært. Silje var fire år den gangen.

Knut hadde vært svært syk som barn, og var stadig allergisk mot svært mye. Han ble godt passet på av sin mor, som hadde fått sine barn sent i livet. Siden han hadde vært så mye syk, sørget de for at han begynte på skolen et år senere enn han skulle. Han ble svært mobbet på skolen.

Da var det tryggere å leke med de mindre barna i nabolaget. Han var svært oppfinnsom og likte å utfordre skjebnen ved å gjøre farlige ting, og da helst ved å oppmuntre de andre barna til å gjøre disse farlige tingene, mens han selv så på.

Sommeren før Jonny begynte i andre klasse, lekte Knut og Jonny mye i skogen. Knut var svært opptatt av synd, og de lekte at de var jødene på sin vandring gjennom ørkenen, hvor de måtte ofre ting for å få tilgivelse.

En av disse dagene i skogen, sto Knut og Jonny ved et tjern og kastet stein ut i vannet.  

"Skal vi leke Adam og Eva?", spurte Knut.

"Ja!" hadde Jonny svart, og tenkte at det ville nok bli morsomt det også.

Da måtte de være helt nakne, mente Knut.  

Etter å ha lekt og badet i tjernet, sa Knut at de nå måtte be Gud om tilgivelse for å ha badet i det hellige vannet og ha spist av den forbudte frukt.  Han bestemte at Jonny skulle være Eva, og beordret han i en spesiell tilbedende stilling, der han skulle stå på alle fire mens han lukket øynene og tilba Jehova med kinnet mot jorden. Og mens han sto slik, forklarte Knut at det nå sto to kjeruber foran ham på hver side med et flammende sverd som symbol på deres synd.

Så kjente han hendene hans. Han tok et fast grep rundt hoftene hans, mens han presset seg mot ham. Det kjentes litt ut som at han måtte på do, han forsto ikke hva som skjedde og forsøkte å komme seg løs. Han klarte ikke å komme seg løs, inne han ropte han nei, men det kom ingen lyder ut.

En fremmed lukt blandet seg med furu, myr og skog. Den rytmiske pusten i nakken hans. Daskelyden. Lukter og lyder ble sterkere, men sin egen lyd var borte. Et skrik som aldri kom ut, som isteden satte seg fast inni han et sted, og som fremdeles er der. Ingenting kan få det skriket ut.

Etter en stund trakk han seg ut og satte seg ved siden av ham. De ble sittende stille en stund, før Knut sa:

"Eva, vi har syndet igjen. Vi må ofre til Jehova, du forstår det?"

Knut badet i tjernet igjen, han var fornøyd. Så kledde han på seg og sa at Jonny kunne gjøre det samme.

Han kunne ikke føle sin egen kropp, han var nummen og forsto ikke hva som hadde skjedd. Ingenting føltes virkelig.

De hadde syndet, forkarte Knut, og han måtte love å ikke fortelle noen om hva de hadde gjort.

Knut ble svært opptatt av at de skulle leke denne leken flere ganger, og det gjorde de. Det ble en sommer med redsel, hemmeligheter, skam, utpresning og trusler.

Og Jonny forsto hva som skjedde. Han forsto at de syndet, og han forsto at det var galt. Etter noen ganger sa han at han ikke ville leke denne leken flere ganger. Slik sluttet de å være venner, og slik begynte Knut å mobbe Jonny på lik linje med alle de andre.

Alt han hadde lært, tilsa at han selv var skyld i det som hadde skjedd. Han hadde ikke sagt nei, slik det står om i Mosebøkene at man skal gjøre. Han lot det skje. Og han hadde lik Dina oppsøkt en farlig situasjon, for de hadde egentlig ikke lov til å leke ved myra, det var ikke trygt der. Og gutten han lekte med var mer en mann enn en gutt, hadde han ikke selv forstått hvor farlig det kunne være?

Det var hans egen skyld, mente han.

Det sto noe i Bibelen om det de hadde gjort, og han husket hva det sto om menn som lå med menn eller lot seg bruke til dette, at de ikke skulle arve guds rike.

Nå hadde han mistet Guds Ånd. Nå var han overlatt til Satan og hans demoner fram til den sikre død i Harmageddon. Nå var det over.

Kanskje det beste ville være å dø allerede nå?

I dag oppfordrer vi våre barn å fortelle en voksen hvis de skulle bli utsatt for seksuelle overgrep eller andre vonde ting. Det var riktignok ingen fokus på dette temaet da vi var små, men oddsene for å si ifra til foreldrene var uansett totalt fraværende. Han hadde ikke et nært forhold til sine foreldre, han hadde lært at det var best å si minst mulig for å unngå straff. Når han fortalte om mobbingen på skolen, ble han ikke trodd, hvorfor skulle han bli trodd nå? Når han kom hjem med blåflekker og ødelagte skolebøker, fikk de det til at det var hans egen skyld at han hadde havnet i slosskamp. Hva gjorde du som førte til at de ville banke deg?

Han kunne ikke fortelle om dette som hadde skjedd, for det ville bli hans egen skyld, og han ville bli straffet for også dette. De ville sladre til de eldste, og han ville bli fordømt av menigheten.

Isteden bar han skammen med seg videre, år etter år, sammen med vissheten om at han hadde gjort noe utilgivelig som ville koste ham livet.

Jeg har lest igjennom en side der det er samlet uttalelser om voldtekt i Vakttårnets ulike publikasjoner fra 60-tallet fram til i dag. For å forstå de noe overraskende holdningene til voldtekt og voldtektsofferet som framkommer i disse artiklene, må vi igjen til Bibelen. I Mosebøkene blir det krevd at kvinnen måtte skrike etter hjelp for at det skal kvalifiseres som en reell voldtekt, hvis hun ikke hadde slik tydelig sagt nei, ville det bety at hun samtykket.

23 Om en mann treffer en ung jente i byen, en jomfru som er lovet bort til en annen mann, og han ligger med henne, 24 da skal dere føre begge to til byporten og steine dem i hjel, jenta fordi hun ikke ropte om hjelp enda hun var i en by, og mannen fordi han krenket en annen manns kvinne. Slik skal du rydde ut det onde hos deg.
25 Men er det ute på marken at en mann treffer en jente som er lovet bort, og tar henne med makt og ligger med henne, da skal bare mannen som lå med henne, dø. 26 Jenta skal du ikke gjøre noe; hun har ikke gjort noen dødssynd. For dette er en lignende sak som når en mann overfaller en annen mann og slår ham i hjel. 27 For han traff henne ute på marken. Jenta skrek, men ingen hjalp henne. (5. Mosebok kap 22)

Selv om de kristne ikke trenger å følge moseloven, bruker de gjerne disse lovene som en rettesnor. Det har derfor lenge vært et krav at offeret skal aktivt ha motsatt seg overgrepet for at hun ikke skal ha gjort seg skyldig i hor. Dette er bakgrunnen for at mange kvinner som ble utsatt for voldtekt, ble utstøtt fra menigheten. Jeg kjenner til et slikt tilfelle selv, der jenta ble utstøtt for hor, mens overgriperen ble dømt og fengslet for voldtekt. For politiet var det sikre bevis, blant annet var et vindu slått inn og andre tydelige tegn på innbrudd. Men for de eldste i menigheten var det faktum at hun forklarte at hun hadde "stivnet" og derfor ikke hadde skreket og satt seg til motverge, det samme som at hun hadde samtykket. Jenta ble gravid som følge av voldtekten, og dette var bakgrunnen for at hun måtte fortelle de eldste i menigheten om det som hadde skjedd. Hun ble altså, i likhet med mange andre, ikke trodd.

I tillegg til å skrike hvis man blir overfalt av en voldtektsmann, får kvinnene andre råd som går ut på hvordan de kler seg og hvor de befinner seg til hvilken tid. Ved å ta ansvar, vil man forhindre voldtekt og slik holde seg ren.

Eksempelvis fortelles det i Første Mosebok også en historie om Dina, Jakobs datter, som ble voldtatt av Sikem. I følge tolkningen til Jehovas Vitner hadde hun selv oppsøkt en situasjon hun visste kunne være farlig, og sånn sett selv vært skyld i det som skjedde henne, og denne historien er derfor ofte brukt for å veilede menighetens medlemmer om hvordan man kan beskytte seg selv mot voldtekt.

Barn av Jehovas Vitner lærte med andre ord at offeret er selv skyld i overgrepet hvis man ikke aktivt satte seg mot motverge eller bevisst unngår farlige situasjoner. Å la et slikt overgrep skje, ville kunne føre til utstøtelse fra menigheten.

I Bibelen finner man en rekke omtaler av homoerotisk atferd, og den tradisjonelle tolkningen vektlegger at de fleste tekstene er negative til en slik atferd. Kristne som er negative til homofil praksis, som Jehovas Vitner, begrunner sitt syn med at Bibelens tekster er tydelig i sin avvisning av homofil praksis.

8 Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett, 9 og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere, og for dem som slår sin far og mor, for mordere, 10 dem som driver hor, menn som ligger med menn, dem som driver med menneskehandel, løgnere og dem som sverger falskt, og alt annet som strider mot den sunne lære. (1. Tim, kap 1)

9 Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, 10 verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. (1. Kor kap 6)

Jehovas Vitners barn lærer at homoseksuelle handlinger blir straffet med døden, dvs de som har praktisert homofili skal ikke arve Guds rike og skal med andre ord dø under Harmageddon. Før det vil man bli overlatt til Satan og hans demoner, siden Guds Ånd trekker seg bort fra de som praktiserer gale ting. Poenget med at jeg skriver om dette er følgende problemstilling: Hvilke konsekvenser vil denne lærdommen om holdningen til homofili få for en som gutt opplever seksuelle overgrep?

Når seksuelle overgrep mot barn nådde medias dagsorden på slutten av 80-tallet, fulgte Vakttårnets publikasjoner etter hvert opp temaet med et par artikler utover 90-tallet. Artiklene fordømmer klart slike overgrep, men i 1995 kom en overraskende artikkel som mange som hadde blitt utsatt for overgrep merket seg; "Trøst for de som har en knust ånd", og tar opp fenomenet med "falske minner". (VT 1. nov 1995, s25-29)

 "I de senere år har noen hatt "et knust hjerte" av grunner som andre synes det er vanskelig å forstå. Det er voksne som på grunnlag av det de har beskrevet som "fortrengte minner", sier at de ble  seksuelt misbrukt da de var barn. Noen av dem har ikke tenkt på at de ble misbrukt, før de helt plutselig "husker" at en voksen (eller flere voksne) misbrukte dem da de var små."

Artikkelen fortsetter med å si at fagfolk innen psykiatri har vansker med å forstå disse minnene, og fortsetter med at "Vi", altså Jehovas vitner, bør se hen til Guds ord for å få råd om hva man skal gjøre i en slik situasjon. Bibelen gir innsikt i "alle ting" hevdes det.

"Kan vi tvile på at Djevelen nå utnytter misbruken av barn og den "knuste ånd" mange voksne har som følge av dette (eller som blir plaget av "minner" om dette), i et forsøk på å svekke kristne personers tro?"

Denne artikkelen sammenfaller med stadig flere anklager om seksuelle overgrep mot medlemmer av Jehovas Vitner, som også berørte tilsynsmenn og områdetilsynsmenn av menighetene. Saken nådde media med flere store avisoppslag i denne tiden, samt flere dokumentarer som ble vist også på norsk fjernsyn. 

Hvis den anklagede nekter for at han har gjort det som blir sagt at han har gjort, bør de eldste forklare for anklageren at de ikke kan gjøre noe mer som et dømmende utvalg. Og menigheten vil fortsette å betrakte den anklagede som uskyldig. Bibelen sier at det må være to eller tre vitner for at et dømmende utvalg skal kunne gå til handling. (Korinter 13 1; 1. Timoteus 5: 19) Selv om flere enn én skulle «huske» å ha blitt misbruk av samme person, er disse «minnene» av en slik art at de rett og slett er for usikre til at et dømmende utvalg kan basere sine avgjørelser utelukkende på dem og ikke på andre ting i tillegg.

Budskapet i artikkelen virker å være at selv om du har minner om at du ble utsatt for overgrep i barndommen, så behøver ikke disse minnene være riktige. Jeg lurer på hvilken effekt en slik artikkel har på tidligere overgrepsofre, og er den i såfall tiltenkt?

Du skal aktivt sette deg til motverge, hvis ikke har du deltatt i umoralen. Har du oppsøkt farlige situasjoner, er du selv skyld i overgrepet. Begår du homoseksuelle handlinger vil du bli straffet med døden. Dette var tanker som svirret rundt i hodet på Jonny den sommeren da han var syv år, når en av tenåringsguttene fra menigheten hadde tatt han med opp i skogen for å leke.

"Skal vi leke Adam og Eva?" hadde gutten spurt.

"Ja!" hadde Jonny svart, glad for at noen ville leke med ham, uvitende om hva leken egentlig betydde.

Fra tidlig skolealder lærer barna at verden er styrt av Satan, som ønsker å villede de sanne kristne ved å bruke verdslige mennesker til å korrumpere deres moral. Bibelen har mange slike eksempler.

Kong Salomo tok seg flere verdslige hustruer, og gikk etter hvert bort fra den sanne tilbedelse og begynte isteden å tilbe hustruenes guder. 

Potifars hustru hadde lagt sine øyne på Josef, som var en av de sanne tilbedere av Gud. Hun gjorde stadige forsøk på å forføre ham, men Josef var standhaftig og avviste hennes tilnærmelser. Hun hevnet seg ved å baktale ham, noe som siden førte til at Potifar kastet Josef i fengsel.

Dalila var en av flere farlige fristerinner i det gamle testamente. Hun forførte en av guds sanne tjenere, Samson, og forrådte han etterpå, slik at Gud vendte seg bort fra Samson.

På møtene gjentok de ofte advarslene fra bibelen gjennom disse eksemplene. Hold dere unna de verdslige, sa de til menighetenes unge.

Hjemme ville foreldrene gjenta advarslene om det samme fra han var en liten gutt, fra lenge før han var kjønnsmoden, lenge før gutter vanligvis har begynt å bry seg om jenter på den måten. Han måtte holde seg unna de verdslige jentene, husk, de har ikke dine normer for moral, sa de stadig.

Da han som tiåring lekte ute i snøen sammen med en jente på tolv, tok hans mor han til side og minnet ham på at jenta var verdslig og kunne bli brukt av Satan til å lure ham til å gjøre noe galt.

Jonny var livredd de verdslige jentene når han vokste opp.

Når du mener at du lever i en verden der alle andre utenfor menigheten er moralsk fordervet og ønsker å ødelegge din egen moral, er det viktig å beskytte seg. Siden paradiset ennå ikke er opprettet på jorden, må man likevel forholde seg til denne verden, man må leve i den, og forholde seg til mennesker i den. Det er svært midlertidig, men de må finne en måte å leve på i den likevel. Det finnes pr i dag ikke egne fjernsynskanaler eller kinoer for Jehovas Vitner, derfor må man som foreldre omhyggelig velge ut hva de kan tillate seg selv og ikke minst sine barn å se på av denne verdens underholdning. Det er nok sikkert vanskelig.

I sitt sterke ønske om å beskytte sine barn mot grusomhetene og det moralske forfallet, satt hun alltid klar for å holde for øynene på barna når de så på fjernsynet. Hvis noen kysset, holdt hun for øynene på dem. Hvis noen av jentene på skjermen var kledd i tettsittende eller for lite klær, holdt hun for øynene på dem. Hun holdt også for øynene deres når de så en sort hvitt film fra 1954, der Tarzan var særdeles lettkledd der han svingte seg fra tre til tre.

Hvis de som ungdommer hadde et ønske om å se en film på kino, ville ofte foreldrene se denne filmen alene, for å vurdere hvorvidt den innholdt farlige sekvenser for deres barn. De fikk som regel ikke se filmer på kino.

Fjernsynsunderholdning utover Barne-tv var nok også vanskelig. Dynastiet måtte de til slutt bare slå av, kvinnene i serien var løsaktige både i adferd og kledsel. Han husker også serien Nord og Sør, der kvinnene var kledd i kjoler med dype utrigninger, som også ble en serie foreldrene måtte vurdere hvorvidt de kunne la barna se. De fikk se den, men husker den stadige klagingen på kvinnenes klesdrakter.

De verdslige jentene var ikke bare farlige. Det å elske noen som var verdslig, var i seg selv bortkastet, siden de snart uansett skulle dø. Harmageddon er rett rundt hjørnet, og da skal gud gjøre ende på alle som ikke står på hans side.

Han følte skam når han ble forelsket i en jente. Det var en skitten, syndig ting, disse følelsene han fikk.

Han snakket ikke om disse følelsene, og visste da samtidig at han gjorde noe verre. Foreldrene klaget over at han hadde blitt så lukket, og advarte han mot å leve et dobbeltliv. Når du lever et dobbeltliv er du forsvarsløs overfor Satan, sa de, så det beste er å alltid fortelle dine foreldre alt.

For å beskytte sine barn mot å falle for de verdslige jentene, eller å bli lurt av dem til å begå umoral, ble de fleste sosiale sammenkomster utenfor skolen forbudt. Fotball, tennis, alt av sportsaktiviter ble forbudt, da det ville føre til økt omgang med verdslige. Jonny har aldri vært på en eneste klassefest. Da de begynte å arrangere ungdomsklubber fra 4. klasse, fikk han ikke lov å delta. Skulle han på kino, måtte det være med anstand. Skulle ungdommene i menigheten arrangere selskapeligheter, måtte flere voksne være til stede for å passe på at noe upassende ikke skjedde.

På vei fra møtet torsdagskveldene, brukte hans far alltid å stoppe ved ungdomsklubben for å sjekke om noen av menighetens ungdommer hadde tatt turen dit. De andre medlemmene av menigheten gjorde ofte det samme på andre steder der det ikke passet seg at de sanne kristne oppholdt seg.

Det må ha vært en særdeles tung og vanskelig jobb å prøve å oppdra barna sine, når man har et bilde av at man lever i en farlig og umoralsk verden som man framfor alt ønsker å ikke bli besmittet av. 

De gjorde så godt de kunne, og når Jonny nærmet seg voksen alder var de rimelig sikker på at han ville sky de verdslige pikene som pesten. Likevel valgte han seg en pike av verden. Han la til side redselen for en stund, og lot hjertet bestemme. Han vet hva som er rett og galt, han vet hva som er sannhet og hva som er fiksjon, han kan sannheten om "sannheten". Men den gjentatte programmeringen i hans hode fra han var liten om hva han skulle føle overfor disse jentene, og hva han skulle føle overfor den skammelige seksualiteten, har vært omfattende og særdeles vellykket. Logisk vet han i dag hva han skal føle, men den menneskelige hjerne er et komplekst organ. Selv etter å ha vært gift i atten år hender det fremdeles at han føler skam og skyld når han rører ved sin kone. Han kan ikke noe for det.

Seksualmoral er viktig i de fleste trossamfunn. For sekter og lukkede trossamfunn er kontroll over medlemsmassens seksualitet et av de viktigste virkemidlene.

Jeg vil innlede med noe som står på side 60 i "Hør på den store lærer", som er en publikasjon utgitt av selskapet Vakttårnet til bruk internt i familien, og som er rettet hovedsakelig mot barn og ungdom. Hadde du vært et Jehovas Vitne, er dette en bok du ville studert sammen med dine barn.

Jeg kan sitere det som står i teksten:

Det du og jeg lærte på søndagsskolen eller i kristendomsundervisningen på barneskolen, er i hovedsak det Bibelen forteller om fine ting som nestekjærlighet, tilgivelse og tro.

Når Jonny lærte om Bibelen i menigheten sin, var det et noe annet fokus. Det er viktig for trossamfunnet å vise hva som skjer hvis man ikke gjør det rette, og da blir hovedfokus de sekvensene i Bibelen der Gud er en gud som straffer og hevner seg på menneskene. Jehovas Vitner er ikke alene med å ha dette fokuset, det er et kjennetegn ved mange lukkede trossamfunn der det er viktig å holde på medlemsmassen. Historien har vist at det å skremme til lydighet, alltid gir resultater.

Det jeg husker fra kristendomsundervisningen på barnskolen der barn var i fokus, var det hovedsakelig dette med dåpen, der Jesus sier "La de små barn komme til meg." Jeg ser for meg et bilde i boken vår, der en mild og hyggelig Jesus sitter med små søte barn på fanget. Jeg har naturlig nok ikke sett et slikt bilde i Jehovas Vitners publikasjoner.

På Jehovas Vitners møter er også barn til stede. Når de leser opp eksempler på hvor galt det kan gå hvis man er ulydig mot Gud, så er ikke dette noe som sensureres for barn. Jeg har forstått det slik på flere tidligere medlemmer at spesielt Bibelversene om barn som blir drept er noe som gjorde mest inntrykk på dem som barn. Her lærer de at de kan måtte bøte med livet hvis de ikke er lydige, og noen mer effektiv metode for å skape angst hos barn kjenner jeg ikke til.

La de små barn ofres til meg

1. Mosebok 22, 2 Da sa han: Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si dig! 3 Så stod Abraham tidlig op om morgenen og lesste på sitt asen og tok to av sine drenger med sig og Isak, sin sønn; han kløvde ved til brennofferet og gav sig på veien til det sted Gud hadde sagt ham

La alle førstefødte dø

2. Mosebok 11, 4 Og Moses sa: Så sier Herren: Ved midnatts tid vil jeg gå midt gjennem Egypten, 5 og alle førstefødte i Egyptens land skal dø, fra den førstefødte sønn av Farao, som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av trælkvinnen, som står bak håndkvernen, og alt førstefødt blandt buskapen

La de små barn dø

Josva 6, 20 Så ropte folket, og de støtte i basunene; og det skjedde da folket hørte basunklangen, og de satte i et stort skrik, da falt muren helt sammen, og folket steg bent inn i byen og inntok den. 21 Og de slo alt det som var i byen, med bann; både menn og kvinner, både unge og gamle, storfe og småfe og asener slo de med sverdets egg

Hosea 9, 12 Ja, selv om de opfør sine barn, vil jeg gjøre dem barnløse, så intet menneske blir tilbake; for ve dem når jeg forlater dem! 

Åpenbaringen 2, 23 Og hennes barn vil jeg rykke bort ved død, og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som ransaker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av eder efter hans gjerninger

Hosea 2, 4 Og hennes barn vil jeg ikke miskunne mig over; for de er horebarn. 

La de små barn hogges i to når to kvinner krangler om hvem som er moren

1. Kongebok 3, 25 Da sa kongen: Hugg det levende barn i to stykker og gi den ene halvdel til den ene og den andre halvdel til den andre!

La de små barn bli foreldreløse og fattige

Salme 109, 9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke, 10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!

La de små barn bli drept foran foreldrenes øyne

Jesaja 13, 15 Hver den som treffes, skal gjennembores, og hver den som gripes, skal falle for sverdet. 16 Deres små barn skal knuses for deres øine; deres hus skal plyndres, og deres kvinner skjendes. 17 Se, jeg egger mot dem mederne, som ikke akter sølv og ikke har lyst til gull, 18 og deres buer feller guttene; over fosteret i mors liv forbarmer de sig ikke, med barn har deres øie ingen medynk. 

La de små barn sulte i hjel

Jeremia 18, 21 Gi derfor deres barn til hungeren, og overgi dem selv i sverdets vold, og la deres hustruer bli barnløse og enker, og deres menn bli drept av pesten, deres ungdom bli slått ihjel av sverdet i krigen! 22 La skrik bli hørt fra deres hus, 

Klagesangene 4, 4 Diebarnets tunge henger fast ved ganen av tørst; små barn ber om brød, det er ingen som deler ut til dem... 10 Ømhjertede kvinner kokte selv sine egne barn, de tjente dem til føde da mitt folks datter gikk under.

La de små barn bli spist av sine egne mødre

Klagesangene 2, 19 Stå op, rop høit om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som vansmekter av hunger på alle gatehjørner! 20 Se, Herre, se! Hvem har du gjort således med? Skal kvinner ete sin livsfrukt, de spede barn som bæres på armen? Skal prest og profet slås ihjel i Herrens helligdom?

Esekiel 5, 9 og jeg vil gjøre med dig hvad jeg ikke før har gjort og aldri mere vil gjøre maken til - for alle dine vederstyggeligheters skyld. 10 Derfor skal foreldre ete sine barn hos dig, og barn ete sine foreldre, og jeg vil holde dom hos dig og sprede alt som blir igjen av dig, for alle vinder

Du har kanskje ikke lest dette før? Barn av Jehovas Vitner kjenner disse skriftstedene godt. Og de forstår budskapet.