Livet med Jonny Jehova

Helt siden jeg knekte koden og lærte meg å sette sammen bokstaver, helt siden jeg skrev min første norskstil som 8-åring, har jeg følt stor lykke over å skrive. Så jeg skrev fortellinger så ofte som jeg kunne, jeg skrev i kladdebøkene jeg hadde, jeg skrev i notisbøker og ark jeg hadde liggende. Dette var før dataens tid. Selv når jeg ikke skrev, lagde jeg fortellinger, mens jeg gikk til og fra skolen, mens jeg lå i mørket etter å ha lagt meg for kvelden og ventet på Ole Lukkeøye, så lagde jeg fortellinger i hodet mitt. Folk kom bort til meg og snakket med meg mens jeg kanskje satt i en huske, og jeg kan huske at jeg ble litt irritert for at de forstyrret meg, så de ikke at jeg var opptatt? Mitt høyeste ønske var å eie min egen skrivemaskin, istedenfor for å stadig låne min mormors, og jeg hadde planene klare for framtiden. Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, men jeg visste at jeg skulle definitivt skrive.

Jeg ville skrive fine historier som berørte andre, på samme måte som bøker jeg hadde lest hadde berørt meg. Jeg ville dra folk inn i stemninger og følelser, på samme måte som musikken, men ved hjelp av ord. Det kunne være dramatisk eller vondt, men det skulle alltid ende godt. Hva er vitsen med å fortelle, hvis jeg ikke kan gi den slutten alle vil ha.

Alle vil at det skal gå bra. "Går det bra med Jonny?", spør de stadig. Til og med hans foreldre spør meg om dette, fremdeles uvitende om bakgrunnen for hans sykdom. De sier det nederst på en epost etter å ha spurt om barnabarna, "Går det bra med Jonny?", litt sånn i forbifarten, på en måte. De vil alle at jeg skal si "Ja, nå går det mye bedre med Jonny." Og det ligger også langt framme på tungen min, jeg ønsker å fortelle om framgang, at deg går bedre. Jeg vil gi dem den slutten de ønsker. Men det er ikke sant, det går ikke bedre.

For noen uker siden hadde han såpass hyppige panikkanfall at jeg var redd for å ha han hjemme, og begynte å ringe de ulike telefonnumrene jeg hadde for slike situasjoner. Legen var her, og det ble vurdert innleggelse igjen. Han ble ikke innlagt, og psykologen forklarte senere at det i en periode vil føles verre før det blir bedre. Jeg sier det er akkurat som at medisinen ikke virker. Så er jeg blitt forklart at det er slik det vil virke som når medisinen begynner å fungere, kroppen gjør motstand.

Han sover kanskje til sammen 16 timer pr dag. Han står opp mellom 10 og 12, og selv etter å ha sovet i 12 timer, er han stadig ikke uthvilt. Noen av grunnene er de slitsomme drømmene han stadig har, i tillegg til de sedvanlige marerittene. Eksempelvis kan han drømme at han bor hjemme igjen, og har samtaler med sin mor eller far om trosspørsmål. Eller at han jobber som håndverker igjen, på et prosjekt med de verste arbeidsforhold, som han aldri ser ut til å kunne fullføre. Så etter å ha jobbet eller debattert en hel natt er han følgelig sliten når han står opp. Han er aldri uthvilt.

Så kommer han ned trappen, og stopper to tre ganger før han er kommet helt ned, han må samle seg litt, ta det rolig for å klare å gå ned. Han har en mørk sky over sitt hode, og sier ikke mye. Han tar sin medisin, og åpner så kjøleskapet. Der blir han gjerne stående å se i en stund, før han ofte lukker døren uten å ha tatt noe ut. Siden han sliter med appetitten hopper han noen ganger over frokosten, noen ganger over middag også. Ingenting smaker lenger, mat er bare et nødvendig onde.

Hvis barna er hjemme pga helg eller sykdom, makter han å komme seg gjennom formiddagen ved å sitte ved pc'n med hodetelefonene på, slik at han får lyttet til beroligende musikk. I løpet av ettermiddagen må han legge seg noen timer, før han står opp i 21 tiden for å ta kveldsmedisinen, se en episode med et eller annet på tv sammen med meg, før han igjen går og legger seg. Hvis det er stille i huset jobber han på dagen med diverse kunstprosjekter, men er fullstendig utmattet etter to timers arbeid. Det er så mye han vil, så dette er fortvilende for ham, men nødvendig å akseptere.

Noen dager snakker vi sammen ved kjøkkenbordet, slik vi gjorde før. Det er svært hyggelig, og det er nesten så jeg glemmer at han er syk. Kanskje har han tatt en Sobril for å være så avslappet og tilnærmet normal der han sitter, jeg spør sjelden om det, lukker kanskje øynene litt og later som at alt er bra. Andre dager sier han ingenting. Han er taus fra morgen til kveld. Da gjør jeg meg selv opptatt med noe, slik at jeg ikke merker ham så mye. Distanserer meg fra hans smerte.

I løpet av en dag har han flere panikkanfall, som kjennetegnes ved høy puls, følelsen av at hjertet hopper over et slag, brystsmerter, svimmelhet, skjelvinger, nummenhet og en uvirkelighetsfølelse. Symptomene kan minne mye om fysiske hjerteproblemer, noe som forklarer de mange utredningene han har hatt hos lege og på sykehus som følge av dette. Man kan nesten ikke se på ham når han har disse anfallene, han har hatt de hele livet og har vent seg til dem.

Det hender at jeg i løpet av en dag sier eller gjør noe som utløser tankeprosesser hos ham som igjen utløser angst. Jeg kan ha sagt noe litt høyere enn normalt, og slik er han mentalt brått satt tilbake til barndommen igjen, der han venter på å straffes for noe. Jeg er ofte ikke klar over at jeg har sagt noe som har utløst dette, men jeg har ellers som plan å ikke være redd for å utløse dette ubevisst. Det ville vært for belastende for meg hvis jeg hele tiden skulle gå rundt og være redd for å si noe som minner han om hans mor, som minner han om hendelser i barndommen. Jeg tar hensyn, men kan ikke gå på nåler, jeg må forsøke å leve et så normalt familieliv som mulig. Like fullt, det er fryktelig vondt å se han, den store sterke mannen min, min beskytter og min trygge havn, når han sitter der og bare er redd, og mest ligner en liten gutt.

Jeg skulle ønske at han bare trengte å forholde seg til sin egen sykdom, men sykdommen har komplisert hans liv på så mange måter at han nå er nødt til å forholde seg til flere forhold. Det faktum at han fikk avslag på sykepenger har ført til store økonomiske utfordringer for oss, og i disse dager går en eiendom på tvangssalg. Dette må han forholde seg til. Plantegninger og drømmer pulveriseres og omgjøres til krav vi aldri vil kunne betale. Et av firmaene han drev rett før han ble syk er nylig konkursbegjært. Manglende regnskapsføring kan føre til politianmeldelse. Dette må han også forholde seg til. I tillegg trenger barna ski, skøyter, vinterklær, sommerklær, sko og støvler. Dette var aldri noe problem før, men det er det nå, og også dette er med på å lage en stor knute i magen hans, en knute han absolutt ikke trenger.

Han skal begynne med noe gruppeterapi til våren, det er neste ledd i behandlingen, forteller de. Det vil være med på å lære han å leve med sykdommen. Han vil aldri bli som deg og meg, og han er nødt til å forsone seg med dette faktum. Da forstår jeg at det er fristende å gå tilbake til årsaken til hvorfor det ble slik, og da er de vonde tankene, hevntankene og sinnet svært forståelig. Men vi må videre.

Hans lys i mørket er utsiktene til å ta utdannelsen han aldri fikk ta som ung, og å en dag kunne jobbe igjen. Han vil så gjerne gi oss et hus, slik at vi slipper å stadig være på flyttefot, og ikke minst for å få plass til oss alle. Hvis han nå, i en alder av snart førti, får denne muligheten til å ta utdannelse, vil det være den første avgjørelsen for sitt liv han faktisk gjør selv. De bestemte alt for han. Å få muligheten til utdannelse vil slik sett være avgjørende for alt. Å starte sitt liv for første gang.

Jeg krysser fingrene for at han får det offentlige med seg på veien videre, slik at han får denne unike muligheten til å leve det livet han ønsker seg. Først da vil jeg ha utsikter til å skrive denne historien med en positiv slutt. Først da vil jeg kunne svare det jeg ønsker; "Ja, det går bedre."